I dag er det på dagen ett år til det var ett år siden jeg avsluttet en nærmere to år lang karriere bestående av bleieskift, bleieskift, bleieskift.
Vel... Det er klart det å jobbe på en småbarnsavdeling i en barnehage innebærer en del dritt og møkk, for å si det på den måten, men det er vel ikke akkurat det som dominerer bildet jeg har inni hodet mitt av jobben allikevel. Når man har med barn å gjøre, så får man igjen det man gir på en måte. Skift en bleie og du har en venn for livet! Følelsen av å gå inn i et rom og ti par øyne rettes mot deg, og først ser du gleden brer seg over ansiktene deres før det visuelle blir overdøvet av: -HEI...! og -ÆLNNN...!, det er en følelse jeg kommer til å savne dypt. Alle vennene jeg har fått. Venner jeg deler helt andre ting med enn jeg gjør med mine voksne venner. Selv om vennskapet er litt skeivt med hensyn til hvem som er sjefen o.s.v. er det allikevel et fullverdig vennskap. Barn bærer følelsene utenpå seg, i motsetning til oss voksne, som bærer dem inni oss. Det er en av de store frihetene man opplever ved å være sammen med barn alene. Man slipper å gjette på hva de synes om deg.
Det man kanskje ikke tenker på når man går inn i en jobb som jeg har hatt er andelen av barnets våkne tid man får sammenliknet med foreldrene. Jeg vil anslå at det fordelt ca. 50/50. Jeg føler meg priviligert. Jeg har tilbragt mer tid sammen med mange barn enn for eksempel det deres besteforeldre har gjort. Jeg er sikker på at barna regner meg som nær familie. Det gjenspeiles i det foreldrene forteller om hva barna snakker om hjemme: Det er jo meg!
Babyer kan jo som kjent ikke snakke, men når babyen plutselig en dag gjør nettopp dét er det litt morsomt å følge resonnementene: -AU! AU! -Gjør dette vondt? -Nei... Jeg er jo helt klart en viktig person i livet deres. -Mamma? - Nei, ÆLN. -Pappa? -Nei, jeg heter ÆLN... -Mamma? -Nei, ÆLN heter jeg.
To år av livet mitt ble sagt farvel til på omtrent like mange timer. Det ble et par timer med en klump så stor som månen trykkende like under tungeroten. Ikke gråt. Ikke gråt. Foreldre som øser rundt seg med lovord om hvor viktig jeg har vært for barnet deres og hvor heldig de har vært som har hatt meg, og at jeg virkelig har barnetekke (les dette damer). Jeg har til og med opplevd å bli fortalt at de er EKSTREMT fornøyde med den jobben jeg gjør, og at dette blir sagt av så vel ektefelle som bestemor! Det gjør noe med selvtilliten å få lov og ta imot slike fraser. Da veit man at om noe en gang i framtiden skulle gå skikkelig dritt, har man alltids noe å falle tilbake på...
Takk alle barn, foreldre og kolleger for de siste to årene!
(Hvis du er en av dem som tenker å ta et friår eller to og skal bruke det til å jobbe, tenk deg om to ganger før du setter deg i kassa på Rema.)
NB! Jeg slutter i SiO, men flytter også til SiO.
Det er ikke så kult når du skal ta toget og perongen er full av mennesker, og når toget kommer så ser du at det jammen er fullt det også. Da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at det blir trangt og at noen må få en kjip tur. Det var nettopp dette et sensommerfestfølge skulle få erfare sist søndag. I stedet for to togsett som det opprinnelig skulle være, var det bare ett. Det fikk den følgen at undertegnede stod fra Tønsberg til Oslo. Allikevel syntes jeg nesten mer synd på konduktørene denne gangen...
